Tips en venn
Skriv utMælumveien 2
3340 Åmot
3340 Åmot
Telefon: 32 78 66 40
Sorg hos barn.
Barn sørger på forskjellig vis. Der er flere likheter enn ulikheter mellom voksne og barns sorg. De samme savn og lengsler, de samme "rare" tanker og mektige følelser som sees hos voksne, kan oppleves av barn som mister en kjær person. Men barns reaksjoner er i stor grad avhengig av den måte vi voksne kan møte barna på, og de forutsetninger vi gir dem for å bearbeide sine følelser og reaksjoner.
Ved at barna får være med i sorg-ritualene, ved at kommunikasjonen er åpen og sannferdig, og ved å samtale med barna om det som har hendt, legges det beste grunnlaget for at barn kan bearbeide sine følelser og reaksjoner. Dette kan være et tungt ansvar for foreldre som selv er i sorg. Men det kan også gi grunnlag for et fremtidig nært og trygt fellesskap i familien. I boka Sorg hos Barn (Bergen: Sigma forlag, 1989) og Små barns sorg. En veiledning for voksne. (Oslo: Pedagogisk forum, 1997) av Atle Dyregrov, er barns sorg beskrevet mer inngående enn de mer kortfattede råd som finnes under.
Ved at barna får være med i sorg-ritualene, ved at kommunikasjonen er åpen og sannferdig, og ved å samtale med barna om det som har hendt, legges det beste grunnlaget for at barn kan bearbeide sine følelser og reaksjoner. Dette kan være et tungt ansvar for foreldre som selv er i sorg. Men det kan også gi grunnlag for et fremtidig nært og trygt fellesskap i familien. I boka Sorg hos Barn (Bergen: Sigma forlag, 1989) og Små barns sorg. En veiledning for voksne. (Oslo: Pedagogisk forum, 1997) av Atle Dyregrov, er barns sorg beskrevet mer inngående enn de mer kortfattede råd som finnes under.
Kilde: Psykolog Atle Dyregrov
RÅD TIL FORELDRE
I det følgende finnes det en del råd som kan hjelpe foreldre til å støtte sine barn i den sorg de opplever. Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.
Det er flere ting som kan gjøres for å hjelpe barn i sorg. Dette gjelder bl.a.:
Gi barna lov og rom til å reagere. Når barn er usikre på hvordan reaksjoner kan bli møtt av de voksne, kan de holde tilbake reaksjonene. Derfor kan det være lurt av voksne å si at det ikke gjør noe at barn og voksne blir triste eller sinte når noen dør eller foreldre skal skilles, og at de ikke behøver å holde tilbake reaksjonene av frykt for å bli ledd av eller å gjøre de voksne triste.
Arbeide for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Dette betyr ikke at en skal rive ned det behov som barn kan ha for å ta inn ting litt etter litt, men at en ikke går inn i en felles benekting av det inntrufne.
·Si at du vil være der i tiden som kommer. Det er godt for barn å få slike forsikringer fordi de ofte opplever frykt for at foreldre eller gjenværende foreldre også skal bli borte.
·Som voksne skal vi lytte etter underliggende tema og dypere mening i barnets kommentarer, spørsmål og atferd. Barna søker aktivt etter forståelsesrammer som de kan bruke for å forstå hva som har skjedd. De må omformulere antagelser om hvordan verden, andre personer og de selv er, og selv små barn kan ha mange dype tanker om ulike sider ved tilværelsen.
·Som voksne kan vi normalisere og legitimere tanker, følelser, ønsker, adferd og opplevelser. De sterke og ofte ukjente reaksjonene som barn opplever kan være skremmende fordi barn ikke har noe sammenligningsgrunnlag fra før som hjelper dem til å forstå dem. Selv når barn holder slike tanker og følelser for seg selv, eller ikke er store nok til å formulere dem, kan det være viktig at voksne setter ord på det som er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon, slik at barna forstår hva som skjer i dem.
·Det nettopp nevnte punktet henger sammen med det å hjelpe små barn til å identifisere, navngi og differensiere følelser. Triste situasjoner kan medføre så sterke opplevelser for barn at følelsene kan skyves helt unna eller de kan kjennes som et virvar av sterke reaksjoner seg som de ikke har kontroll med. Mens voksne har utviklet evnen til å differensiere følelser, trenger barn voksnes hjelp til å sette ord på, forstå og skille fra hverandre ulike følelser. Traumatiske tap gjør det vanskelig å regulere styrken på reaksjonene, noe som kan medføre at barna enten forsøker å unngå de sterke følelsene, eller at de kjenner seg helt overveldet av dem. Om foreldrene hjelper dem til å gi ord til eller uttrykke det de føler og til å regulere styrken i reaksjonene er dette til god hjelp.
Åpen, sannferdig kommunikasjon
·Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
·Si at den døde aldri vil komme tilbake.
·Fortell om begravelse og eventuell syning.
Unngå forvirring
·Ikke snakk om reise eller søvn. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
·Unngå abstrakte forklaringer.
·Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder.
Gi tid til tankemessig mestring
·Ta tid til å samtale med barna om det som er vanskelig.
·Spørsmål fra barn må besvares, selv om de har spurt om det samme mange ganger før.
·Gå igjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger.
·Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
·La barna tegne og leke om det som skjedde, da får de uttrykke det de føler på sitt eget "språk".
Gjør tapet virkelig
·La barna delta i det familien gjør etter dødsfallet.
·La barna delta i begravelsen, eventuelt se den døde dersom dette er naturlig for familien..
·Ikke skjul tanker og følelser for barna.
·Ha minner fremme - lag album - se på bilder, film.
·Ta med barna på besøk på kirkegården.
·Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barn.
·La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.
Kontinuitet i hjem, skole, barnehage
·Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre; selv korte atskillelser kan skape angst.
·Forsøk å holde på hjemmets vanlige rutiner.
·Aksepter at barna kan oppleve økt behov for nærhet og trygghet.
·La barna raskt returnere til barnehagen eller skole.
Barns angst for at de selv eller foreldre skal dø dempes ved:
·Samtaler med barnet om den frykt de opplever. Gi forsikringer om at foreldre vil være der, og at slike dødsfall skjer svært sjelden.
Skyldfølelser dempes ved å:
·Samtale seriøst med barnet dersom de gir uttrykk for slik skyldfølelse.
·Forsikre om at ingenting de har tenkt eller gjort førte til det som skjedde.
NÅR TRENGER BARNET EKSTRA HJELP?
Dersom barnets atferd endrer seg dramatisk etter dødsfallet, f. eks. hvis det isolerer seg fra venner, eller det blir helt ustyrlig, kan det være nyttig for foreldre å søke råd og hjelp fra en psykolog eller annen barnekyndig person.
Dersom barnet har vært til stede da dødsfallet skjedde, eller han/hun fant den døde, og minner fra denne situasjonen stadig fortsetter å komme tilbake i ukene etter dødsfallet, gir det grunn til å ta kontakt med fagpersonell.
Langvarig tristhet, vedvarende manglende motivasjon til leik og læring, eller uttalte tanker om at han/hun ikke vil leve, er også tegn på at hjelp bør kobles inn.
Barnehagens rolle.
Vi har beredskapsplaner som vi følger ved dødsfall tilknyttet barnehagen vår.
Utdrag for planen der noen i barnehagen har mistet en av sine nærmeste:
1.Styrer og ped.lederne legger en plan for håndtering av saken. Den/de som har mistet noen skal få gi uttrykk for sine behov og ønsker – planen skal samsvare med disse ønskene.
2.Informasjon om ”Barn og sorg”, info hva barnehagen kan bidra med deles ut der det er aktuelt.
3.Informasjon til foreldrene, barna, de som ikke har dag, ansatte som ikke er tilstede gies etter samtykke fra den/de berørte.
4.Viktig å ta ekstra vare på barn og voksne som har nære relasjoner til vedkommende som har mistet noen.
5.Barnehageleder informeres.
6.Oppfølging av den pårørende med jevnlige samtaler – også dette ut fra behov og ønsker. Tilbudet skal være der. Viktig å understreke at barn regnes også som pårørende.
Det vanlige vil være å informere de som har tilknytning til barnehagen om hva som har skjedd. Samt ha en enkel minnestund med bilder og lys for den som er død på avdelingen/e som er berørt. Foreldrene eller andre nære personer kan delta på dette hvis de ønsker det. Dette skal skje i nært samarbeid og forståelse med de berørte.
”Sine nærmeste” betyr i denne sammenheng for barna foreldre og søsken, eller andre personer som er en del av barnets husstand.
Noen fra personalgruppa deltar i begravelsen dersom det er naturlig ut fra situasjonen.
Det viktigste for oss er å være en støtte for barnet og familien på en måte som er riktig for de som er rammet.
Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.
Når framtiden blir viktigere enn fortiden er man på vei videre.
Ved henvendelse til barnehagen kan du få hefte ”Små barns sorg” av Atle Dyregrov.
Utgitt av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet. 2006
RÅD TIL FORELDRE
I det følgende finnes det en del råd som kan hjelpe foreldre til å støtte sine barn i den sorg de opplever. Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.
Det er flere ting som kan gjøres for å hjelpe barn i sorg. Dette gjelder bl.a.:
Gi barna lov og rom til å reagere. Når barn er usikre på hvordan reaksjoner kan bli møtt av de voksne, kan de holde tilbake reaksjonene. Derfor kan det være lurt av voksne å si at det ikke gjør noe at barn og voksne blir triste eller sinte når noen dør eller foreldre skal skilles, og at de ikke behøver å holde tilbake reaksjonene av frykt for å bli ledd av eller å gjøre de voksne triste.
Arbeide for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Dette betyr ikke at en skal rive ned det behov som barn kan ha for å ta inn ting litt etter litt, men at en ikke går inn i en felles benekting av det inntrufne.
·Si at du vil være der i tiden som kommer. Det er godt for barn å få slike forsikringer fordi de ofte opplever frykt for at foreldre eller gjenværende foreldre også skal bli borte.
·Som voksne skal vi lytte etter underliggende tema og dypere mening i barnets kommentarer, spørsmål og atferd. Barna søker aktivt etter forståelsesrammer som de kan bruke for å forstå hva som har skjedd. De må omformulere antagelser om hvordan verden, andre personer og de selv er, og selv små barn kan ha mange dype tanker om ulike sider ved tilværelsen.
·Som voksne kan vi normalisere og legitimere tanker, følelser, ønsker, adferd og opplevelser. De sterke og ofte ukjente reaksjonene som barn opplever kan være skremmende fordi barn ikke har noe sammenligningsgrunnlag fra før som hjelper dem til å forstå dem. Selv når barn holder slike tanker og følelser for seg selv, eller ikke er store nok til å formulere dem, kan det være viktig at voksne setter ord på det som er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon, slik at barna forstår hva som skjer i dem.
·Det nettopp nevnte punktet henger sammen med det å hjelpe små barn til å identifisere, navngi og differensiere følelser. Triste situasjoner kan medføre så sterke opplevelser for barn at følelsene kan skyves helt unna eller de kan kjennes som et virvar av sterke reaksjoner seg som de ikke har kontroll med. Mens voksne har utviklet evnen til å differensiere følelser, trenger barn voksnes hjelp til å sette ord på, forstå og skille fra hverandre ulike følelser. Traumatiske tap gjør det vanskelig å regulere styrken på reaksjonene, noe som kan medføre at barna enten forsøker å unngå de sterke følelsene, eller at de kjenner seg helt overveldet av dem. Om foreldrene hjelper dem til å gi ord til eller uttrykke det de føler og til å regulere styrken i reaksjonene er dette til god hjelp.
Åpen, sannferdig kommunikasjon
·Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
·Si at den døde aldri vil komme tilbake.
·Fortell om begravelse og eventuell syning.
Unngå forvirring
·Ikke snakk om reise eller søvn. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
·Unngå abstrakte forklaringer.
·Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder.
Gi tid til tankemessig mestring
·Ta tid til å samtale med barna om det som er vanskelig.
·Spørsmål fra barn må besvares, selv om de har spurt om det samme mange ganger før.
·Gå igjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger.
·Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
·La barna tegne og leke om det som skjedde, da får de uttrykke det de føler på sitt eget "språk".
Gjør tapet virkelig
·La barna delta i det familien gjør etter dødsfallet.
·La barna delta i begravelsen, eventuelt se den døde dersom dette er naturlig for familien..
·Ikke skjul tanker og følelser for barna.
·Ha minner fremme - lag album - se på bilder, film.
·Ta med barna på besøk på kirkegården.
·Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barn.
·La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.
Kontinuitet i hjem, skole, barnehage
·Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre; selv korte atskillelser kan skape angst.
·Forsøk å holde på hjemmets vanlige rutiner.
·Aksepter at barna kan oppleve økt behov for nærhet og trygghet.
·La barna raskt returnere til barnehagen eller skole.
Barns angst for at de selv eller foreldre skal dø dempes ved:
·Samtaler med barnet om den frykt de opplever. Gi forsikringer om at foreldre vil være der, og at slike dødsfall skjer svært sjelden.
Skyldfølelser dempes ved å:
·Samtale seriøst med barnet dersom de gir uttrykk for slik skyldfølelse.
·Forsikre om at ingenting de har tenkt eller gjort førte til det som skjedde.
NÅR TRENGER BARNET EKSTRA HJELP?
Dersom barnets atferd endrer seg dramatisk etter dødsfallet, f. eks. hvis det isolerer seg fra venner, eller det blir helt ustyrlig, kan det være nyttig for foreldre å søke råd og hjelp fra en psykolog eller annen barnekyndig person.
Dersom barnet har vært til stede da dødsfallet skjedde, eller han/hun fant den døde, og minner fra denne situasjonen stadig fortsetter å komme tilbake i ukene etter dødsfallet, gir det grunn til å ta kontakt med fagpersonell.
Langvarig tristhet, vedvarende manglende motivasjon til leik og læring, eller uttalte tanker om at han/hun ikke vil leve, er også tegn på at hjelp bør kobles inn.
Barnehagens rolle.
Vi har beredskapsplaner som vi følger ved dødsfall tilknyttet barnehagen vår.
Utdrag for planen der noen i barnehagen har mistet en av sine nærmeste:
1.Styrer og ped.lederne legger en plan for håndtering av saken. Den/de som har mistet noen skal få gi uttrykk for sine behov og ønsker – planen skal samsvare med disse ønskene.
2.Informasjon om ”Barn og sorg”, info hva barnehagen kan bidra med deles ut der det er aktuelt.
3.Informasjon til foreldrene, barna, de som ikke har dag, ansatte som ikke er tilstede gies etter samtykke fra den/de berørte.
4.Viktig å ta ekstra vare på barn og voksne som har nære relasjoner til vedkommende som har mistet noen.
5.Barnehageleder informeres.
6.Oppfølging av den pårørende med jevnlige samtaler – også dette ut fra behov og ønsker. Tilbudet skal være der. Viktig å understreke at barn regnes også som pårørende.
Det vanlige vil være å informere de som har tilknytning til barnehagen om hva som har skjedd. Samt ha en enkel minnestund med bilder og lys for den som er død på avdelingen/e som er berørt. Foreldrene eller andre nære personer kan delta på dette hvis de ønsker det. Dette skal skje i nært samarbeid og forståelse med de berørte.
”Sine nærmeste” betyr i denne sammenheng for barna foreldre og søsken, eller andre personer som er en del av barnets husstand.
Noen fra personalgruppa deltar i begravelsen dersom det er naturlig ut fra situasjonen.
Det viktigste for oss er å være en støtte for barnet og familien på en måte som er riktig for de som er rammet.
Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.
Når framtiden blir viktigere enn fortiden er man på vei videre.
Ved henvendelse til barnehagen kan du få hefte ”Små barns sorg” av Atle Dyregrov.
Utgitt av Barne-, ungdoms og familiedirektoratet. 2006
